I denne samlingen av korte noveller og dikt skriver Jonas H. Kittilsen om de små tingene som gjør livene våre store. Vennskap som bærer, tvil som tynger, kjærlighet som prøver igjen, og sorgen som lærer oss å puste.
Vi møter en far i «Mitt hjørne», en liten gutt med altfor stor sekk og Olav og Jo, to fremmede i en fjellby som finner språk for både latter og tap.
Dette er en bok for deg som liker å stoppe opp mellom linjene.
For deg som vet at de viktigste oppdagelsene ofte skjer i det stille.
Og for deg som trenger et lite puff til å tro at det enkle kan være nok.
ISBN 978-82-694813-0-3
Nicolai Winther –
Jeg leste nylig Forfatteren om de Små Tingene
Boken er skrevet av Jonas H. Kittilsen, som også er medvert i podcasten Popcornperspektivet. Jeg ble kjent med Jonas siden vi begge lager norsk innhold om film på nett. Jeg gjorde også et samarbeid med dem forrige påske. Denne boken er en samling av noveller og dikt.
Boken dekker en rekke temaer som vennskap, personlige vansker, kjærlighet, lidenskap og sorg. Dette er en veldig menneskelig bok. Alle novellene og diktene vekket noe i meg. Den er skrevet på en nokså vakker måte, Jonas har virkelig en måte med ord.
Boken flyter veldig godt. Dette var en veldig forfriskende lesning, alt i alt. Spesielt nå som jeg har lest en del lange og tunge bøker nylig, så var det fint å lese en bok som denne. Den er kort, skriften er relativt stor, og den prøver aldri å gjøre for mye.
Forfatteren skriver som om han ikke har noe å bevise. Det eneste han ønsker, er å fortelle noen historier har er lidenskapelig om å dele. Og ærlig talt, det er oppskriften til noen av de beste bøkene der ute. Forordet setter tonen godt, og ga god kontekst til boken.
Den Lille Gutten med Alt for Stor Sekk var favoritthistorien min fra boken. Forfatteren har dysleksi, og boken gjør et poeng ut av dette. Det er, dessuten, imponerende at han i det hele tatt skrev en hel bok når han har dysleksi.
Denne spesifikke historien handler om en ung gutt som er spent på første skoledag. Men når tiden går, så merker han at han havner bak resten av klassen sin. Det er noe som er annerledes for han. Leksene blir flere og flere, og han klarer ikke finne en løsning for å hente seg inn igjen. Det er som om han konstant har på seg den tunge skolesekken, selv hjemme.
Ting han likte å gjøre på fritiden, blir nå overskygget av den varige vekten av å føle seg utslitt. Dette virker, for meg, som en tydelig parallell til forfatterens egen erfaring med dysleksi på skolen. Jeg kunne selv relatere veldig til denne historien!
Jeg har ikke dysleksi, men dyskalkuli. Det er så og si det samme, men med tall og matematikk. Hver gang vi begynte med et nytt tema på skolen, så var det en læringskurve i starten. Jeg fikk som regel teken på det etter en stund. Men ikke med matte.
Jeg oppdaget fort at noe med det var veldig annerledes. Jeg måtte streve veldig med bare en eneste enkel oppgave. Jeg lå alltid etter. Jeg slet fortsatt med det grunnleggende, flere år senere. De mer avanserte greiene var bare helt umulig for meg. Hjernen min klarte ikke begripe det.
Jeg er nesten traumatisert av matte hahah. Takk Gud at den delen av livet er bak meg. Lærerne mine sa alltid at jeg måtte bli god i det, fordi jeg ikke alltid ville gå rundt med en kalkulator i lommen som voksen… De skulle bare visst hahah.
Uansett, jeg er glad at ikke dysleksi ble spesifikt nevnt i denne historien. Det hjalp med å relatere til tross for at jeg har en litt annen lærevanske. Jeg er faktisk ganske stolt av karakterene mine i de fleste fag. Men matte, og alt relatert til det, holdt meg veldig tilbake.
Jeg tror at alle har noe lignende i sitt liv. Ikke nødvendigvis bare noe innenfor skolen heller. Jeg er sikker på at mange lesere med forskjellige utfordringer vil føle seg sett av denne historien. Flere av fortellingene hadde en lignende effekt, men dette var min personlige favoritt.
Den andre halvdelen av boken er en lengre novelle. Denne har samme tittel som selve boken, og er delt inn i 12 korte kapitler. Den er absolutt kort og lettlest. Men den er nesten mer som en kortroman enn en novelle? Den tar opp omtrent halve boken, og ligger på rundt 70 sider til sammen, mener jeg på. Den er definitivt en av bokens sterkeste fortellinger.
Protagonisten, Olav, og deuteragonisten, Jo, føles veldig ekte ut. Jeg blir nysgjerrig på hva som inspirerte denne historien. Jeg vedder på at mange vil få følelser vekket av Jo sitt forhold med faren sin. Et komplisert forhold til en forelder er, dessverre, veldig vanlig.
Og sorgen Olav måtte komme seg gjennom… Dette er nokså mørkt og tungt materiale. Jeg kan ikke en gang se for meg å gå gjennom noe slikt. Likevel, så er det et visst trøstende element til historien. Det likte jeg veldig godt.
Det er også håndtegnede illustrasjoner spredt rundt omkring i boken. Disse er tegnet av forfatteren selv. Jeg likte disse, og de hjalp til å sette tonen. Jeg tror det kommer tydelig frem at jeg liker boken, men la meg gå innpå et par ting jeg ikke likte like godt.
Først og fremst, så ville jeg likt å se en innholdsfortegnelse helt på starten. Men for å være rettferdig, så er det ofte typisk at bøker som ikke er romaner ikke har en. Jeg leser for det meste på engelsk, og har lagt merke til at norske bøker ofte ikke har innholdsfortegnelser. Kanskje dette bare er tilfeldig?
Jeg liker å bruke dem til å få oversikt over bøkenes struktur. Min største kritikk av denne boken, er nok at dysleksien, dessverre, fortsatt skinner litt gjennom. Ikke misforstå, boken er fortsatt imponerende godt skrevet. Og dette er ekstra vanskelig å få til med dysleksi.
Kanskje han fikk hjelp av noen til korrektur? Det vet jeg ikke. Men jeg merker at det er noe som skurrer litt med den grammatiske strukturen til tider. Noen eksempler skurrer bare vagt, mens andre, rett og slett, ikke gir helt grammatisk mening. Men jeg er glad for å meddele at disse tilfellene var sjeldne.
«Kapittel 11»-teksten var ikke formatert på samme måtte som de andre kapitlene i den lengste historien. Jeg likte, forresten, godt at kapittelmarkørene var skrevet i manusskrifttype. Veldig passende, siden hovedpersonen selv er forfatter. «Kapittel 11»-teksten var formatert som en vanlig beskrivende tekst fra kapittel 10.
Overgangen til neste kapittel var ikke tydelig. Dette må nok være en formaterinsfeil. Ting som dette burde rettes opp til en eventuell andreutgave. Min bok hadde ikke noen ISBN, men jeg har blitt fortalt at boken har en registrert en nå. Boken er for øyeblikket selvutgitt, men jeg synes absolutt at den fortjener å bli gitt offisielt ut av et forlag.
Bare rett opp noen av disse småtingene, så er den perfekt. Enn så lenge kan boken kjøpes på forfatterens nettside (sterkt anbefalt!). Jeg synes det er kult at jeg får eie en tidlig utgave av denne boken.
En annen ting… Er det bare meg, eller burde tittelen heller vært “Forfatteren av de Små Tingene”? Den heter «Forfatteren OM de Små Tingene». Jeg vet ikke helt hvorfor, men det gir ikke like mye mening for meg.
Jeg skjønner at det er en forfatter som skriver OM de små tingene… Men det høres fortsatt feil ut å si det på den måten? Det er mulig jeg tar feil og overtenker det, kanskje det gir mening fra før… Uansett, så synes jeg det er en veldig passende tittel i henhold til hva den prøver å si.
Historiene i denne boken reflekterer sannelig hvordan de små tingene kan være veldig betydningsfulle, og dermed bli «store». Jonas burde nesten lage flere antologi-oppfølgere til denne boken. Jeg kan se det for meg… «Forfatteren om de Store Tingene», osv., hahah.
Jeg la også merke til at ordet «konturer» brukes litt for ofte. Det er en god beskrivelse, den ble bare litt repetitiv. Jeg synes ikke det er for få noveller og dikt før hovedhistorien kommer. Men jeg ville gjerne likt å lese enda flere!
Alt i alt, så fant jeg veldig mye å sette pris på i denne boken. Og det er alltid kjempekult å se noen jeg kjenner gi ut et kreativt verk.
Jonas AJ –
Jeg er en person som sliter med å lese lange romaner. Heldigvis er «Forfatteren om de små tingene» et forfriskende verk, og jeg digger det.
Boken består av mange små og noen ganger simple historier og dikt med masse mellom linjene. Jeg bestemte meg for å ta meg god tid, og faktisk la hvert dikt, novelle og tegning synke inn. Det gjorde spesielt mye ettersom jeg kjente meg igjen i mange av refleksjonene. Dette er en bok alle kan se seg i.
Selve stilen på boken minner meg om «milk and honey» (en bok som desverre ikke klarte å fange meg), men med sin egne kunsteriske stil. Tegningene er originale, simple og pene å se på.
Alt i alt var dette den beste kunstner-boken jeg har lest. Ikke nødvendigvis at jeg har lest så mange, men jeg må jo være ærlig. Jeg gleder meg til å se hva Kittelsen gjør videre, og jeg anbefaler sterkt alle som kan å gi denne boken en titters!